Figuren viser forholdet mellom Danmark, Sverige, Finland og Norge hva angår antall kjøpte roboter i 2019. Ikke til å unders at tettheten for roboter pr medarbeider er en kamp vi taper sett o forhold til våre naboer.
Nye tall fra «International Federation of Robotics» (IFR) gir grunn til bekymring. Norge er fortsatt langt der bak. Dette er ikke en kamp hvor vi kjemper om en plass på podiet, her er vi knapt med. Roboter er tydeligvis fremmed for oss, noe vi frykter. De burde være velkomne, de vil raskt kunne bli en del av det fremtidige fundamentet for vår velferd.
IFR fører en statistikk over ulike lands anskaffelse av roboter. De måler tettheten av roboter i et land som antall roboter pr 10.000 medarbeidere. I følge IFR var den norske tettheten av roboter 60. Altså 60 roboter pr 10.000 medarbeidere. I 2018 var den 56.
Slik fordeler tettheten av roboter seg regnet pr 10.000 medarbeider.
Hvor ille tallene er, kan være vanskelig å se uten den rette bakgrunnen. Så la oss gjøre som vi pleier, vi sammenligner oss med Sverige. Der var tettheten av roboter 277 i 2019, en stigning fra 247 året før. Dette betyr at i Sverige er tettheten av roboter 4,6 ganger større enn i Norge. Dette gir grunn til å spørre om deres industrielle virksomhet er 4,6 ganger større? Jeg tror svaret gir seg selv, vi henger etter.
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at digitaliseringen, noe robotiseringen er en del av, er på gang i norske industribedrifter. Men i hovedsak i store bedrifter med lange tjenesteveier og enda tid for implementering. Noe som gjør veien mot robotisering og digitalisering generelt sett, lang.
Heldigvis er det håp. Stadig flere bedrifter titter på roboter etterhvert som de blir introdusert for løsningen. Vi har også bedrifter som går foran. En av dem er Momek Group AS. Nylig offentliggjorde de sine hensikter i lokalavisen Rana Blad (bak betalingsmur) og i NRK Nordland, hvor de vil ta hjem produksjonen av ankre til havbruksnæringen. Hjem fra Kina. Ved hjelp av roboter. Flott! De har skjønt det. Konkurransekraft kommer som et resultat av vilje til endring.
Jeg er ikke redd for klimaendringer, vi skal alltids klare overgangen. Vi står tross alt samlet om oppgaven i et globalt perspektiv. Men jeg frykter digitaliseringen. Den er hver bedrift til sist alene om. Men det finnes medisin, det har Momek nettopp vist oss. Medisinen heter «nysgjerrighet». Nysgjerrighet på hva det nye inneholder, det digitale. Vi snakker ofte om det grønne skiftet, jeg ville kalt det for «det digitale skiftet» nettopp fordi digitaliseringen kjennetegnes ved to av sine egenskaper, den kommer svært raskt på, vi ser det som regel ikke før det er for sent. Og, digitaliseringen har vanligvis en ødeleggende effekt for eksisterende forretningsmodeller.
Jeg snakker derfor mye om digitalisering og roboter. Jeg har forstått at mange frykter at robotene skal komme å ta jobbene våre. Jeg var der jeg med. Men ikke lengre. Jeg vil møte digitaliseringen og robotisering med nysgjerrighet og fryd, for slike holdninger skaper konkurransekraft. Konkurransekraft finner vi ikke lenger på norsk kontinentalsokkel, vi må derfor lete videre, lete videre etter den nye oljen. Nå vet vi jo hva den heter. Nysgjerrighet.
Mens vi alle finner vår rolle, enten det er å neglisjere digitaliseringen, bruke den til desentralisering – eller sentralisering for den del, eller møte den med nysgjerrighet for å skape konkurransekraft, se det er opp til hver og en. Men vi må selv ta styringen. Å se bort fra fremtiden er å gå baklengs inn i den.
Torger Lofthus