Foto av deler av forsiden på NHO’s rapport “Neste trekk”
NHO presenterte sitt veikart for fremtidens næringsliv gjennom rapporten “Neste trekk” den 31. august. For alle som vil forberede seg på den grønne og den digitale utfordringen som nå kommer oss raskt i møte, bør dette være interessant lesning. Rapporten er kjemisk fri fra overordnede “vanskelig-å-forstå” perspektiv, den er lettlest og konkret. Noe for interesserte industrielle mennesker, politikere med uttalerett på emnet og for oss vanlige.
Rapporten finner du her hvor du også kan se partilederdebatten under lanseringen. Lanseringen er ikke på samme måte tydelig og konkret. Rart det der. Her får våre fremste politikere viktige poeng skrevet på norsk, men å snuble hverandre er fortsatt det første som slår dem så snart debatten er i gang. Politikk er blitt underholdning og ikke informativ. Men der var et unntak, Bjørnar Moxnes. Representanten fra Rødt tok tak i utfordringen lagt frem i rapporten, nemlig 250.000 nye arbeidsplasser, ved å foreslå at vi benyttet samme modell som vi benyttet og som virkelig satte Norge på kartet, når vi startet oljeeventyret. Et konkret og etter min mening et spesielt godt forslag. Oljen var den gang noe nytt og norske politikere var ikke veldig interessert i oljen. Arbeiderpartiets Jens Evensen og et par andre fra Utenriks-departementet ville ha et ord med i laget om den saken og de vant heldigvis frem.
Utover interessen ble det laget løsninger for bedrifter som ville inn i oljen som gikk på kompetanseheving. Det ble brukt statlige midler for å skjerme privat sektor fra større investeringer de neppe ville se fortjeneste av på en stund, nettopp for at private skulle kunne arbeide seg inn i rollen som leverandører til oljevirksomheten.
En liten avsporing i denne sammenhengen, visste du at Subsea teknologien, altså alle de gule tingene på havbunnen, er oppfunnet og utviklet i Norge? Dette arbeidet begynte som en i Kongsberg i det selskapet vi i dag kjenner som Kongsberg Gruppen og ble altså en stor suksess.
Det kan sies mye om denne modellen men jeg vil avslutte med at Norge er det eneste oljeland som har gjort det på denne måten. Og resultat kjenner vi. Oljepengene er kommet både direkte og indirekte til hver eneste borger i dette landet. Oljefondet er kun en liten del av dette bildet. Vår velferd er et direkte resultat av denne modellen.
Jeg har ikke politiske antenner eller farge, men jeg interesserer meg for nærings- og industripolitikk rett og slett fordi det er i skjæringspunktet mellom politikk og industri vi kan finne bærekraftige og innovative nye arbeidsplasser.
Det å skape nye arbeidsplasser er i seg selv svært vanskelig. Det er bare å selv gjøre et forsøk. Det å skape arbeidsplasser som er miljøriktige og profitable, er enda vanskeligere. Skjønt, også her er det noen ser ut til å få det til. Men ingen vil påstå at det er enkelt.
Av og til skjer det endringer i samfunnet, endring av rammevilkårene. Det kan være mindre endringer som for eksempel at Regjering og Storting bestemmer noe nytt som vanligvis både gir muligheter for nye bærekraftige arbeidsplasser men også endrer betingelsene til andre.
Nå er vi midt i to store endringer som ikke kan lastes dagens politikere, nemlig klima og digitalisering.
På kort sikt er det digitaliseringen som er den største trusselen. På kun få år vil en avslappet holdning blant våre politikere resultere i mange arbeidsledige. Vi ser det allerede hvordan sentrumsnære butikker sliter med at lokalsamfunnet handler på nett. Og det kommer mer. Derfor må vi møte denne utfordringen på samme måte som vi møtte oljen – rett på! Vi må søke nye løsninger og nye forretningsmodeller.
Vi har i Norge 2 styringsparti, Det Norske Arbeiderparti og Høyre. De utfordringer landet vårt, og resten av verden for den del, står ovenfor, gjør at jeg i et bitte lite mikrosekund så for meg en regjering som består av Ap og Høyre. Og en politikk hvor underholdningsverdien blir tonet ned.
Rart hvordan tankene kan vandre inn i ukjente rom.
Torger Lofthus